Answering the telephone ja, en skulle tro det var den enkleste sak i verden,
men ikke når man heter Marianne Hagen, er i England og har frykt for å
fornærme eldre, fintfølende engelskmenn. Saken er at jeg spurte Elizabeth
om vi skulle ta telefonen og ta i mot beskjed hvis hun ikke er hjemme, noe
hun sa var veldig fint hvis vi kunne. Hittil har jeg gjort det fem ganger eller
så, og etter hver gang sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ubevisst
greide å fornærme personen i andre enden med min norske talemåte.
Bruker jeg feil ord eller formuleringer? tenker jeg, da jeg ofte får ganske
kjappe, enkle svar tilbake om at jeg ikke trenger å ta i mot noe beskjed,
de vil heller prate med henne selv og ringer derfor senere.
Nå håper og tror jeg at jeg legger litt for mye i dette, paranoid som jeg er.
Men Ellen og jeg lurer fært på hva som regnes som høflig/uhøflig her i
please-land, det har vist seg å være vanskelig å vite i enkelte situasjoner
spesielt her i hjemmet. Som i går da Molly var alene på kjøkkenet og visstnok
var veldig sulten. Jeg hadde såvidt gått opp på rommet mitt, men gikk ned igjen
etter ikke så lang tid. Synet som møtte meg var søppel strødd utover HELE
kjøkkenet, og en fornøyd Molly med de mest uskyldige øynene som fornøyd
slikket seg rundt munnen. Naughty Molly! sa jeg, og hun gjemte seg under stolen.
Jeg begynte med en gang å rydde opp rotet, og var nesten i gang med vaskingen
da Elizabeth kom hjem og mente at nei nei, dette skulle hun ta, ikke snakk om at
jeg trengte å gjøre noe. Det har vært flere "lignende" situasjoner hvor hun veldig
bestemt har sagt at hun skal gjøre ting, selv om jeg har vært innstilt på å gjøre det.
Jeg undrer alltid da; er det slik at hun egentlig vil at jeg skal gjøre det, og at jeg da
må være like bestemt og si at: Nonsense! I will do it! fordi hun bare er høflig?
Kanskje ikke de beste eksemplene, men det jeg prøver å få frem er at i mange
små situasjoner blir jeg ofte usikker på om jeg burde ha sagt eller gjort noe annerledes,
fordi jeg ofte får en følelse av at den andre personen ble fornæmet. Eller ble
han/hun det? Nei, det er ikke lett for en nordmann dette her. Men en ting lærte jeg sist
jeg var her i York og ved et uhell skumpet borti en mann med nyinnkjøpt øl på
puben, som ikke akkurat ga meg den peneste blikket; Jeg skulle kjøpt han en ny øl!
Dette fant jeg ut da jeg pratet med en kamerat som visste litt mer om skikk og bruk
her i England. Selv om det såvidt bare ble sølt noen få dråper, hadde visstnok karen
krav på ny øl fra meg. Oh well, livet er ikke enkelt for en engstelig stakkar som meg.
Skulle det skje noen større blundere i løpet av de fem månedene jeg er her er planen
min som følger: Først skal jeg prøve å smile pent og si unnskyld så mange ganger jeg bare
orker. Funker ikke det drar jeg med meg den fornærmede på pub og spanderer en øl!
men ikke når man heter Marianne Hagen, er i England og har frykt for å
fornærme eldre, fintfølende engelskmenn. Saken er at jeg spurte Elizabeth
om vi skulle ta telefonen og ta i mot beskjed hvis hun ikke er hjemme, noe
hun sa var veldig fint hvis vi kunne. Hittil har jeg gjort det fem ganger eller
så, og etter hver gang sitter jeg igjen med en følelse av at jeg ubevisst
greide å fornærme personen i andre enden med min norske talemåte.
Bruker jeg feil ord eller formuleringer? tenker jeg, da jeg ofte får ganske
kjappe, enkle svar tilbake om at jeg ikke trenger å ta i mot noe beskjed,
de vil heller prate med henne selv og ringer derfor senere.
Nå håper og tror jeg at jeg legger litt for mye i dette, paranoid som jeg er.
Men Ellen og jeg lurer fært på hva som regnes som høflig/uhøflig her i
please-land, det har vist seg å være vanskelig å vite i enkelte situasjoner
spesielt her i hjemmet. Som i går da Molly var alene på kjøkkenet og visstnok
var veldig sulten. Jeg hadde såvidt gått opp på rommet mitt, men gikk ned igjen
etter ikke så lang tid. Synet som møtte meg var søppel strødd utover HELE
kjøkkenet, og en fornøyd Molly med de mest uskyldige øynene som fornøyd
slikket seg rundt munnen. Naughty Molly! sa jeg, og hun gjemte seg under stolen.
Jeg begynte med en gang å rydde opp rotet, og var nesten i gang med vaskingen
da Elizabeth kom hjem og mente at nei nei, dette skulle hun ta, ikke snakk om at
jeg trengte å gjøre noe. Det har vært flere "lignende" situasjoner hvor hun veldig
bestemt har sagt at hun skal gjøre ting, selv om jeg har vært innstilt på å gjøre det.
Jeg undrer alltid da; er det slik at hun egentlig vil at jeg skal gjøre det, og at jeg da
må være like bestemt og si at: Nonsense! I will do it! fordi hun bare er høflig?
Kanskje ikke de beste eksemplene, men det jeg prøver å få frem er at i mange
små situasjoner blir jeg ofte usikker på om jeg burde ha sagt eller gjort noe annerledes,
fordi jeg ofte får en følelse av at den andre personen ble fornæmet. Eller ble
han/hun det? Nei, det er ikke lett for en nordmann dette her. Men en ting lærte jeg sist
jeg var her i York og ved et uhell skumpet borti en mann med nyinnkjøpt øl på
puben, som ikke akkurat ga meg den peneste blikket; Jeg skulle kjøpt han en ny øl!
Dette fant jeg ut da jeg pratet med en kamerat som visste litt mer om skikk og bruk
her i England. Selv om det såvidt bare ble sølt noen få dråper, hadde visstnok karen
krav på ny øl fra meg. Oh well, livet er ikke enkelt for en engstelig stakkar som meg.
Skulle det skje noen større blundere i løpet av de fem månedene jeg er her er planen
min som følger: Først skal jeg prøve å smile pent og si unnskyld så mange ganger jeg bare
orker. Funker ikke det drar jeg med meg den fornærmede på pub og spanderer en øl!
